Fortelling

CIA-agent Torstein Knudsen gikk bortover Times Square i New York. Det var kun noen minutter etter internettsørverne ble angrepet av CTI-viruset, og helvete hadde allerede brutt løs. Det ingen trodde var mulig hadde skjedd, alle internettsørverne i verden hadde sluknet på få sekunder. Videokonferanser ble avbrutt, all e-posttrafikken ble stoppet og det var ikke mange som fortsatt hadde muligheten til å jobbe. Flittige brukere av World of Warcraft ble sendt inn på akutten for umiddelbar avvending.

Hele avdelingen til Torstein var satt inn på oppdraget for å spore opp de personene som stod bak det ekstreme terrorangrepet. Det tikket inn en melding på mobilen til Torstein. På kontoret ventet ingen gode nyheter. Det viste seg at viruset hadde vært sendt igjennom tusener av IP-adresser før det til slutt gikk til angrep på verdensveven. 

De aller fleste butikkene holdt stengt, siden kortautomater og betalingsregistre ikke lengre var aktive. Drosjenes interaktive taksametre var inaktive, noe som en del drosjesjåfører utnyttet. En melding dukket opp på alle datamaskiner landet over. $ 500.000.000. Torstein stormet inn på kontoret til sjefen sin. "Han vil ha 500 millioner dollar av den amerikanske staten" fortalte sjefen. "Har vi egentlig noe valg?" spurte Torstein tilbake. Sjefen ristet på hodet. "Dagens samfunn klarer seg ikke lenge uten nettet" fortsatte sjefen.

Det gikk kun noen timer før CIA hadde kontaktet staten og fått avtalt pengeoverføringen med hackerne. De gjorde det de kunne for å få informasjon om de som sto bak, men det eneste de fant ut var at det ikke var noen nybegynnere de forhandlet med. Torstein måtte gå hjem fra jobb sent samme kveld uten å ha kommet et skritt nærmere. De var derimot 500 millioner dollar lengre tilbake enn der de startet. Torstein torde ikke tenke på hva som ville skje hvis de ikke tok denne gruppen med hackere. Kanskje dette ville bli et mye større problem i fremtiden.

Neste morgen på jobb snudde det. Der ventet det godt nytt. "Vi har hatt flere av våre beste på jobb i hele natt. De har klart å finne ut at hackergruppen befinner seg i Istanbul. Du kan dra med neste fly!" fortalte sjefen. "Jeg?" ropte Torstein forskrekket tilbake. "Og en ting til…" prøvde sjefen seg før Torstein avbrøt han "Skal jeg ta meg av verdens mest etterlyste kriminalitetsgruppe alene? Vi trenger minst 100 SWAT-agenter for det!". "Det var det jeg skulle til å si. Du får med deg drøyt hundre av SWAT sine beste. Du skal bare være en representant fra oss i CIA".

Flyet gikk, og det var ingen annen utvei for Torstein. Istanbul var allerede stengt på alle måter da de ankom flyplassen med en av forsvarets beste jeter. Alle veier var stengt av vepnet politi. Alle fly stod på bakken. Politibåter og helikoptre beskyttet kysten og luftrommet. Dersom "fi" var i Istanbul ville de garantert være der fortsatt. Etter tre timer intens leting, var tolv og en halv million tyrkere illsinte etter å ha tilbrakt halve dagen i bilkø, på en flyplass eller å ha jobbet i aksjoner for å stenge byen så fort som mulig. Det var like før lokket rundt byen sprakk og politiet måtte åpne igjen da de endelig fant bunkeren de hadde lett etter.

De sprengte opp døra med noen tøffe dingser SWAT hadde tatt med seg, før de kastet tåregass og røykgranater inn i gangen. Noen tidels sekunder gikk med på å trekke på gassmaskene før de løp i to rekker inn i huset. Omtrent halvparten ventet ute, for å forsikre seg om at ingen kunne rømme en hemmelig vei. De ble som forventet møtt med motstand. Torstein kunne høre skudd fra maskingevær, før det ble gitt klarsignal foran han. Han fulgte på inn, og så tjuetalls skurker ikledd vanlig dress og slips. PC-en ble beslaglagt, så pengene kunne overføres tilbake til den amerikanske staten.

Snipp, snapp, snute. Så var den fortellingen ute. Eller inne? Høøøøh?